1      Innhold

1        Innhold

2        Innledning

3        Norsk som forskningsfag - en historisk oversikt

4        Språkvitenskap - aktuelle retninger og tendenser

            4.1            Sosiolingvistikken i Norge - historisk utvikling

            4.2            Anvendt teori: Knut Fintoft og Per Erik Mjaavatn og Brit Mæhlum

5        Litteraturvitenskap - aktuelle retninger og tendenser

            5.1            Strukturalisme og poststrukturalisme

            5.2            Anvendt teori: Petter Aaslestad og Atle Kittang

6         Oppsummering

7         Litteraturliste

2 Innledning

            Jeg skal i denne oppgaven ta for meg norsk som forskningsfag, og diskutere aktuelle tendenser og motsetninger i faget.

            Innledningsvis gir jeg en kort oversikt over norsk som forskningsfag, hvor jeg ser på den historiske utviklingen frem mot dagens situasjon, både innenfor språkvitenskap og litteraturvitenskap.

            Den neste delen tar for seg den språkvitenskapelige delen av norskfaget. Jeg har her valgt å konsentrere meg om sosiolingvistikken som representant for aktuelle tendenser i faget. Først gir jeg en oversikt over sosiolingvistikkens historie i Norge. Deretter analyserer jeg to anvendte tekster av sosiolingvistisk karakter, Knut Fintoft og Per Erik Mjaavatns undersøkelse av bymålet i Trondheim og Brit Mæhlums Svalbardundersøkelse, for å vise de aktuelle og motstridende retningene innenfor fagområdet.

            I den påfølgende delen tar jeg for meg den aktuelle tendensen innenfor litteraturvitenskapen. Jeg tar for meg de to metodene strukturalisme og poststrukturalisme, og påpeker likheter og ikke minst ulikheter mellom dem. Avslutningsvis tar jeg for meg to artikler, en av Petter Aaslestad og en av Atle Kittang, for å vise motsetningen mellom en strukturalistisk og en poststrukturalistisk fortolkning i praktisk anvendelse.

            Avslutningsvis forsøker jeg å samle trådene og oppsummere det jeg har skrevet.

3 Norsk som forskningsfag

            Jeg vil i denne historiske oversikten kort ta for meg utviklingen av norskfaget i vårt århundre. Hovedvekten ligger på utviklingen innenfor litteraturvitenskapen, siden det er denne jeg legger skriver mest om i oppgaven.

Innen for litteraturvitenskapen kan det være relevant å snakke om tre ulike perioder i fagets utvikling. Først har vi den historisk-biografiske epoken, sentrert rundt Francis Bull fra 1907 og til midt på 1950-tallet. Dernest den nykritiske perioden, med Daniel Haakonsen som den mest sentrale person. Og til sist den mer teoriorienterte “tidsalder” med Atle Kittang som forgrunnsfigur.

På språksiden hadde det vært forskende og produktive lærekrefter i lengre tid, som f eks P A Munch og Sophus Bugge, og disse hadde skapt et grundig fundament for fagområder som norrøn filologi, språkhistorie og talemålsgranskninger.

Men på litteratursiden stod det ikke fullt så godt til. Dette skyldtes langt på vei at Cathrinus Bang, som i nærmere 40 år var tilknyttet Universitetet i Oslo, i rundt 30 av disse som professor i nordisk litteratur, hadde vært fullstendig uproduktiv.

            Et første tidsskille innenfor litteraturvitenskapen kan, som nevnt, settes i 1907, da Francis Bull ble ansatt ved Universitetet i Oslo. Den positivistiske, historisk-biografiske metoden som han var en viktig eksponent for ble den ledende innenfor faget. Metoden hentet sine vitenskapsidealer fra naturvitenskapen. Forskeren skulle være en objektiv observatør, og kun etterprøvbare fakta skulle tas med i forskningen. Faglig ga dette seg utslag i stor interesse for forfatteren som person og hans betydning for de produserte tekstene. Forfatterens oppvekstvilkår, faglige dannelse og omgangskrets ble av interesse for forskerne.

Når det gjelder språkvitenskapen, var det fremdeles norrøn filologi og språkhistorie som stod i sentrum. Sentralt her er nasjonsbyggingsideologien som fremdeles hadde et solid fotfeste godt inn i vårt århundre. Interessen lå i første rekke på språket som system

Som Leif Longum skriver, gjennomgikk “morsmålsfaget bare mindre endringer fra 1907 til slutten av 1950-årene” (Longum 1989: 21).

            Den historisk-biografiske metodes sterke stilling hadde blitt utfordret på 1920-tallet av Peter Rokseth og den estetisk-filosofiske skole, men først ut på 1950-tallet kom et mer alvorlig «oppgjør» med det positivistiske vitenskapsidealet, spesielt innenfor litteraturdelen av faget. Innenfor språkvitenskapen beholdt positivistisk inspirerte retninger sin posisjon enda en stund, før den ble utfordret av bl a sosiolingvistikken, som jeg kommer tilbake til senere.

På 1950-tallet vokste det frem en forskningstradisjon som hentet inspirasjon fra den anglo-amerikanske nykritikken. Helt sentralt her står Daniel Haakonsen. Interessen ble vendt fra den historisk-biografiske metodes faktainnsamlingsidealer og interesse for verkets skapelse, til grundig analyse i form av nærlesning og studiet av verket som en strukturell enhet.

Men på tross av kritikken som ble rettet mot den positivistiske vitenskapsmetode så er det snakk om stor grad av stabilitet innen faget, slik Ingunn Økland understreker: “den litteraturfaglige forskningstradisjonen (utviser) stor grad av stabilitet” (Økland 1996: s 111). Hun snakker her om “en slags historisk-biografisk-estetisk-filosofisk “nykritikk”” (ibid: s 111), og det er ikke snakk om revolusjonerende paradigmeskifter.

            På 1970-tallet får vi en radikaliseringsbølge innen norskfaget, og vi får en dreining i retning av en teoretisk forskningstradisjon. I litteraturvitenskapen skjedde dette ved at strukturalismen, hermeneutikken og senere poststrukturalismen vinner innpass som vitenskapelige metoder. Innenfor språkvitenskapen skjer det ved at sosiolingvistikken (også andre disipliner som språkpsykologi, og senere bl a språkbruksanalyse og tekstlingvistikk kommer til på språkvitenskapssiden) blir en ledende retning, som et opprør mot de positivistiske idealene. I tillegg øker interessen for språket i bruk, i motsetning til språket som et system som man tidligere hadde vært mest opptatt av. Dessuten har nasjonsbyggingsideologien som idémessig grunnlag for forskningen mistet det meste av sin kraft på dette tidspunktet. Og da er vi ved det som fremdeles er den rådende situasjonen i dagens norskfag.

4 Språkvitenskap

4.1 Sosiolingvistikken i Norge - historisk utvikling

            Brit Mæhlum viser i en artikkel om norsk og nordisk språkvitenskap til tre ulike kilder for den moderne sosiolingvistikken som Konrad Koerner har trukket opp (Mæhlum 1995: 5)[1]. Den ene, som er svært sentral i denne sammenheng, er dialektologien, som tradisjonelt har hatt en svært sterk posisjon i norsk språkvitenskap. Dette punktet er viktig i vår sammenheng. Talemålsforskningen hadde helt siden Ivar Aasens tid stått sterkt i Norge, men som Fintoft og Mjaavatn skriver, «Studiet av dialekter i Norge har til ganske nylig vært preget av et språkhistorisk grunnsyn. En har ofte ønsket å finne ut hvorledes dagens ulike dialekter har vokst fram fra ei norrøn rot» (Fintoft og Mjaavatn 1980: 9). Og det var dette de moderne sosiolingvistene reagerte mot, de ønsket å se hvordan dialektene i dag ble benyttet, altså en interesse for språket i bruk, i motsetning til språket som system. I tillegg ønsket man gjennom intervjuer og systematiseringer å komme frem til sine resultater, i motsetning til mange tidligere talemålsundersøkelser, hvor man hovedsakelig hadde vært opptatt av å trekke objektive konklusjoner, basert på hva man visste om utviklingen av talemålsformer fra norrøn tid og frem til vår tid. Man kan med andre ord si at interessen ble vendt fra studier ut fra et språkhistorisk og systemorientert perspektiv til studier basert på interesse for språket i bruk.

            Det var på denne bakgrunn at sosiolingvistikken på 1970-tallet fikk sitt store gjennombrudd innenfor norsk språkvitenskapelig forskning. Men sosiolingvistikken er også preget av ulike interne retninger. Og jeg skal nå gå over til å se på to anvendte artikler som begge kan plasseres innenfor sosiolingvistikken, men som likevel rommer innebygde og aktuelle motsetninger.           Og før jeg går løs på de to artiklene vil jeg si hvilke elementer jeg skal skille mellom. Undersøkelsen av bymålet i Trondheim er en kvantitativ undersøkelse, mens Svalbardundersøkelsen er en kvalitativ undersøkelse. Et annet motsetningspar jeg vil se nærmere på, er om forskerne er opptatt av språket hos kollektivet eller det enkelte individs anvendelse av språket. Det er dette som blir «nøkkelbegrepene» i denne sammenheng

4.2 Anvendt teori: Knut Fintoft og Per Egil Mjaavatn og Brit Mæhlum

            Undersøkelsen av bymålet i Trondheim Språksosiologiske forhold i Trondheim bymål, er utført av Knut Fintoft og Per Egil Mjaavatn i 1976-77, og publisert i 1980. Den har som formål å danne et bilde av hvordan bydialekten i Trondheim er, og hva som ligger bak eventuelle forskjeller mellom de ulike informantene. For å gjøre dette, har man satt opp en rekke sosial faktorer som kan være av betydning, f eks yrkesstatus, økonomisk status, boforhold m.m. (Fintoft og Mjaavatn: 16-35). Det er i tråd med hva Brit Mæhlum omtaler som «labovsk sosiolingvistikk» (Mæhlum 1995: 23). Når det gjelder det rent språklige, har forskerne valgt ut 14 variabler som de ønsker å få spesifikke opplysninger om. Eksempler på dette er "Jeg", retrofleks flap, palatale og palataliserte lateraler og verbformen "er" (ibid: 13-15). Dette utvalget av variabler, viser at ønskemålet for undersøkelsen er å finne frem til det representative resultatet, i form av %-tall, noe som er sentralt innenfor den kvantitative metoden. Resultatet systematiseres etter innsamlingen, og det settes så opp statistikker som viser bruksfrekvensen for de ulike variablene. Ofte blir bruksfrekvensen samholdt med en av de sosiale faktorene man har lagt til grunn for undersøkelsen. Et eksempel på dette finner vi på side 46; «Kvinnene bruker formen [æ] i 41% av tilfellene, menn bruker denne formen i hele 90% av tilfellene. Formen [jæi] synes altså å være mest brukt av kvinnene i Trondheim» Her fremlegges resultatene i %-tall, og deretter viser man til hvordan en av de sosiale faktorene, i dette tilfellet kjønn, er med på å fremskaffe ulike resultater for kvinner og menn.

Et annet argument som er relevant her, er at det brukes relativt mange informanter, i alt 50 (ibid: 12). Dette er vanlig for en kvantitativ undersøkelse, mens man ved en kvalitativ undersøkelse, som vi skal se senere, bruker langt færre informanter. Viktig er det også å notere seg lengden på samtalesituasjonen, nemlig en halv time (ibid: 11). Dette er et punkt som er med på å skille mellom de to metodene. Også selve intervjusituasjonen er av interesse. Innenfor en kvantitativ undersøkelse utføres et på forhånd planlagt intervju, hvor forskerne tar sikte på å komme frem til visse resultater ut fra deres ønsker. Et eksempel på dette er de 14 variablene som er benyttet i undersøkelsen fra Trondheim.

I tillegg ser vi at det i svært liten grad er snakk om det enkelte individ i denne undersøkelsen. Hovedvekten er lagt på det kollektive resultatet, og det er fellesskapets språkbruk som er av interesse for Fintoft og Mjaavatn: «Vi ønsket å undersøke sosialt betinget variasjon i dette bymålet» (ibid: 9).

            Brit Mæhlums undersøkelse av barn og unges talemål på Svalbard, Dialektal sosialisering. En studie i barn og ungdoms språklige strategier i Longyearbyen på Svalbard (Mæhlum 1992), er en kvalitativ undersøkelse. Hun går mer detaljert inn på hvert enkelt intervjuobjekt, og det er språket til individet hun er interessert i, ikke fellesskapets språk. Dette ser vi tydelig allerede i kapitteloverskriftene, for eksempel «15.1 «Eirik»» (ibid: 228). Videre ser vi at hun i dette kapitlet gir en detaljert skildring av Eiriks språklige bakgrunn; «Moren er fra Jæren og faren er fra Stryn», «...tror han at han vanligvis sier at han er født på Bryne, men at han bor på Svalbard», «I de to første leveårene hadde Eirik en dagmamma fra Vesterålen, deretter begynte han i barnehagen der han hadde to barnehagetanter som begge var fra Østlandet» og «den nærmeste vennekretsen har hatt varierende geografisk bakgrunn, og det har også vært en god del utskiftinger» (ibid: 228-29). Vi ser altså her at hun, som nevnt, legger stor vekt på Eiriks bakgrunn, som en mulig forklaring på hvorfor han benytter det talemålet han gjør.

Videre ser vi at Mæhlum er opptatt av Eiriks intonasjon, som «nokså regelfast ligger innenfor rammene av det som må karakteriseres som en nordnorsk høgtonedialekt» (ibid: 229). Hun er også interessert i «hvilke varianter som på andre lingvistiske nivåer særpreger Eiriks talemål» (ibid: 229). På de neste sidene setter hun opp to tabeller, som viser hvor Eirik bruker former som er «I samsvar med en nordnorsk norm» og «Avvikende i forhold til en nordnorsk norm» (ibid: 230-31).

Hensikten med å vise alle disse eksemplene fra Mæhlums artikkel, er å vise hvordan hun, i motsetning til Fintoft og Mjaavatn, er svært opptatt av det enkelte individet og dettes bruk av språket. Dette er blant det mest markante skillelinjene mellom en labovsk sosiolingvistikk og det Mæhlum kaller «interaksjonelt baserte studier» (Mæhlum 1995: 23), som hun selv representerer.

En annen viktig forskjell mellom de to metodene er, som jeg tidligere så vidt har nevnt, nemlig selve intervjusituasjonen. Fintoft og Mjaavatn benyttet seg av intervjuer på ca en halv time, mens Brit Mæhlum selv «bodde permanent i Longyearbyen i perioder på over en måned og deltok i forskjellige sosiale aktiviteter i lokalsamfunnet, og i forhold til enkelte av informantene er det derfor ikke urimelig at jeg etter hvert kan ha fremstått som en form for lokal innboer» (Mæhlum 1992: 144). I en kvalitativ undersøkelse, vil derfor ofte intervjueren ikke virke like fremmed som ved en kvantitativ undersøkelse, hvor vedkommende sitter og stiller konkrete spørsmål som intervjuobjektet skal svare på.

5 Litteraturvitenskap

5.1            Strukturalisme og poststrukturalisme

            Jeg skal nå ta for meg strukturalismen og poststrukturalismen som representanter for aktuelle tendenser innenfor den litteraturvitenskapelige delen av forskningsfaget norsk.

            Strukturalismen ble opprinnelig utviklet som en språkteori av sveitseren Ferdinand de Saussure tidlig på 1900-tallet, men har etter hvert blitt et sentralt begrep også innenfor litteraturvitenskapen. For på samme måte som språket er bygd opp av grammatiske enheter, er også litterære verker, i følge strukturalistene, bygd opp av enheter som sammen gir mening og helhet. De enkelte elementer satt sammen kan omskapes til en helhet, med enhetlig mening. Tekstens elementer er i et samspill med på å skape verkets mening.

Noe av det som mest særkjenner strukturalismen i forhold til andre metoder innenfor litteraturvitenskapen, er at den har «ambisjoner om å utvikle en total teori om tekster» (Seip Tønnessen m fl 1994: 90). ette gir seg utslag i en stor interesse for tekststrukturen som en abstrakt størrelse med egen mening. Dessuten mener enkelte strukturalister at det finnes et visst antall tekststrukturer som er felles for svært mange tekster. Dette har resultert i flere modeller som skal vise hvordan et verk er bygd opp. Et konkret eksempel på dette er Propps analyse av de russiske undereventyrene. Han finner at disse er bygd opp av 31 elementer. Ikke alle elementene er med i hvert eventyr, men alle forfatterne har med noen eller flere av disse. (jf Seip Tønnessen m fl 1994: 99). Et annet eksempel er Algirdas J Greimas og hans aktantmodell. Han hevdet at de alle eventyr er bygd opp omkring seks ulike handlingsfunksjoner, de såkalte aktanter. Selve verkets mening oppstår i et samspill mellom verkets oppbygning, struktur, og det språklige innholdet. Vektleggingen av verkets form er sentralt i denne sammenheng, slik Pil Dahlerup sier; «formen blev verket» (Dahlerup 1991: 29). Verkets mening ligger altså ikke i selve ordene, men i det forholdet ordene står i til hverandre, akkurat som i grammatikken, hvor hvert enkelt ord er med på å skape setningens mening.

Sentralt i strukturalistiske tekstanalyser står tegnet, og dette er kanskje den største arven fra Ferdinand de Saussure. Tegnet inngår i et helhetlig system, der hvert tegns betydning blir definert i forhold til andre tegn, de settes sammen med andre tegn etter bestemte koder, som er felles for deltakerne i det aktuelle språksamfunnet, f eks det norske.

            Poststrukturalismen (også kalt dekonstruksjon - jeg bruker begrepene litt om hverandre i denne teksten) er først og fremst et opprør mot det ideologiske grunnlaget som strukturalistene bygde på, mens mange av dens teknikker for analyse av tekster er videreført. Det er derfor viktig å understreke at poststrukturalismen ikke avskaffer strukturalismen, snarere er strukturalismen en forutsetning. Man må først søke strukturen i verk før man kan bryte den ned, for så å skape en ny (jf Dahlerup 1991: 38). Dette skjer ved at man ved en grundig nærlesning «plukker» en tekst fra hverandre, for så i neste omgang å sette den sammen, fortolke den, på nye måter. Den nitidige nærlesningen er et element som poststrukturalistene har «adoptert» fra nykritikken. «Skarpe nærlesninger er stikkordet. Deres (litterære dekonstruksjonister - red anm) analyser kjennetegnes gjerne ved møysommelige og tidkrevende nærlesninger», skriver Eivind Røssaak (Røssaak 1996:). Det er nettopp ved en slik dyptgående inntreden i et verk at man kan vise hvordan en struktur bryter sammen innenfra.

Dekonstruksjonen kan sees på som en reaksjon mot tolkninger av skrift og tekster som baserer seg på en «virkelighet» utenfor teksten. Jacques Derrida, den kanskje mest sentrale teoretiker innen denne retningen, setter det hele på spissen med sitt utsagn «There is nothing outside the text» (Romøren m fl 1994: 166). Dette gir seg også utslag i en negativ attityde til forsøk på å lage «autoriserte» fortolkninger av tekster og verk. I tillegg er det viktig å «ta avstand» fra det vi umiddelbart tror at tekstene handler om; «Berre ved å framandgjere oss frå det tekstane påstår å «handle om», kan vi nå innsikt i dei tekstlege mekanismane som gjer litteratur til ei slik spesiell form for språkleg kommunikasjon» (Kittang 1989: 17). Det er altså viktig for oss som lesere å «frigjøre» oss fra faste holdepunkter i den ytre verden når vi skal sette oss inn i litteraturen. Det vi bør konsentrere oss om, er det språklige spillet som foregår i tekstene. Som Kittang også sier er «Målsettinga...tvert imot å gripe det litterære som eit felt der vilkåra for kommunikasjon, meining, sanning og menneskelig samanheng lar seg analysere som eit spel mellom språklege strukturar i vidaste forstand» (ibid: 16). Det er viktig å vise til at tekstenes logikk bryter sammen, på grunn av det språklige spillet, og at det ikke er mulig å nå frem til én uttømmende og gyldig fortolkning av en tekst.

Dette bringer meg over på det neste punktet, nemlig at sentralt i Jacques Derridas teori står nettopp hans språksyn. I følge Derrida «utgjør språket en åpen, dynamisk struktur, et spill av likheter og forskjeller uten forankringspunkt» (Romøren m fl 1994: 169). En følge av dette er, som nevnt, at språket får en viktig plass i litterære analyser. Det viktigste i språket er forskjellene, det at det etableres forskjeller som er med på å danne mening i tekstene. Språket viser det fremmede og underlige i litterære tekster, og det er dette som er det meningsskapende i litteraturen. Språkets funksjon er å splitte det som henger sammen.

Dekonstruksjonen er opptatt av intertekstualitet. Ingen tekster lever i et tomrom, de bygger på tidligere tekster, og må sees i forhold til tidligere produserte tekster. Som vi senere skal se hos Atle Kittang er dette sentralt i poststrukturalistiske tekstfortolkninger.

Dekonstruksjon blir ofte praktisert som en form for nærlesning som helst holder seg på overflaten, eller tekstens retoriske nivå, gjerne med påpekning av tekstelementer som «motsier» hverandre, og som viser hvordan enhver tekst bærer spor i seg av andre tekster (intertekstualitet).

En sentral teoretiker innenfor poststrukturalismen/dekonstruksjon er belgisk-amerikaneren Paul de Man, som er spesielt opptatt av tekstens retorikk. «I de Mans terminologi er den «retoriske lesningen» dekonstruksjonens første skritt; det andre og avgjørende skrittet tas når retorikken blir mer enn en teknikk, nemlig en tekst» (Melberg m fl 1993: 73), og denne opptattheten av retorikken i en tekst, finner vi igjen når vi senere skal gå inn i en artikkel av Atle Kittang. Paul de Man foretar en oppvurdering av allegorien i forhold til symbolet, og avfeier det siste som en «del af den forkastelige metafysiske arv» (Dahlerup 1991: 53).

5.2 Anvendt teori: Petter Aaslestad og Atle Kittang

Som representant for en strukturalistisk lesning har jeg valgt Petter Aaslestad og hans analyse av Jonas Lies roman Kommandørens døttre, «Noe på hvert punkt nesten upåtagelig. Kommandørens Døttre» (Aaslestad 1992/1990: 77-89).

På side 81 sier Aaslestad «Romanen er...et forbilledlig eksempel på hvordan historiens effekt helt ut kan være bestemt av handlingsgangens oppbygning». Dette er helt i tråd med strukturalismens vektlegging av at en romans oppbygning virker inn på dens handling, strukturen i verket blir det mest sentrale for fortolkningen av det. Strukturen er altså med på å skape verket, og det er dette Aaslestad understreker her, og han går altså til og med så langt som å hevde at Kommandørens døttre er forbilledlig på dette punktet.

På side 83 skriver Aaslestad på nytt om romanens oppbygning: «Kommandørens Døttre er delt i 21 kapitler. Midtkapitlet skiller seg ut fra de øvrige ved å være det eneste som geografisk sett utspiller seg utenfor småbyen, og det markerer et vendepunkt så vel for en av hovedpersonene som for fortellingens oppbygning». Dette kapitlet skiller seg altså ut fra de øvrige kapitlene, og Aaslestad viser til hvordan dette kapitlet har stor innvirkning på den øvrige handlingsgangen. Dette er i tråd med en strukturalistisk oppfatning om at strukturen er med på å danne meningen i en tekst.

På side 86 nevner Aaslestad at «det blir først forfatterens organisering av fortellingen som viser når den enkeltes konflikter utgjør deler av et større mønster». Dette er et sentralt tema i strukturalistiske tekstfortolkninger, nemlig at de mindre delene i verket kan settes sammen til større deler som er med på å skape enhet i verket.

Går vi så videre nedover på side 86, skriver Aaslestad: «Likheten i handlingsgangen gjør at kontrasten mellom de to søstrenes karakter blir tydeliggjort, uten at fortelleren trenger å gripe inn med forklarende kommentarer». Igjen viser han altså til hvordan selve strukturen, oppbygningen av romanen, er med på å drive handlingen fremover.

På side 87 hevder Aaslestad at «Flere ganger i romanens siste halvdel kan det iakttas lignende struktureringsprinsipper. Etter at fortellingen har hoppet over et visst tidsrom i den historiske tid, begynner gjerne en ny sekvens med at en av hovedpersonene ser tilbake på den mellomliggende tiden, og konsentrerer sine tanker om det som for vedkommende er av størst betydning». Dette viser hvordan han vektlegger strukturens betydning på selve handlingsforløpet. Den faste strukturen i romanens oppbygning er slik Aaslestad ser det et viktig element for lesernes forståelse av romanen og dens innhold.

På side 88-89 avslutter Aaslestad med kommentaren «Det er fortellingens oppbygning - mer enn fortellerens holdning og historiens innhold - som muliggjør den medfølelse og indignasjon som blir Marthe og Cecilie til del». Dette er nærmest en «klassisk» strukturalistisk oppfatning. Det er altså måten verket er strukturert, sammensatt, på som langt på vei skaper fortellingen. Innholdet i historien blir en «biting» som må forstås i forhold til strukturen. Jeg vil her gjenta det tidligere nevnte sitatet fra Pil Dahlerup: «Formen blev innholdet» (Dahlerup 1991: 29).

            Som representant for en poststrukturalistisk lesemåte, har jeg valgt å ta Atle Kittangs analyse av Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, “Allegori, intertekstualitet og ironi. Dag Solstads skrift i Knut Pedersens beretning” (Kittang 1988).

Selve tittelen på artikkelen, med begrepene allegori og ironi, får meg til å tenke på Paul de Man, som jeg har vært inne på under forrige punkt. Og som Kittang skriver tidlig i artikkelen om retorikken, som også får meg til å tenke på de Man: «retorikken kring teksten (blir) den hengsla som får forholdet mellom litteratur og politikk til å svive rundt på ein ny og urovekkande måte». (Kittang 1988: 280). Kittangs opptatthet av retorikken i teksten, er i tråd med poststrukturalistenes opptatthet av retorikken som et virkemiddel i litterære verk, gjennom bruken av ironi som virkemiddel.

Vi finner flere eksempler på at Kittang henviser til intertekstualitet i Solstads roman:

6 Oppsummering

            Jeg har i denne oppgaven tatt for meg norsk som forskningsfag, og forsøkt å belyse aktuelle tendenser og motsetninger i faget. Gjennom konkrete eksempler fra tekster som benytter seg av anvendt teori har jeg vist til eksempler både fra språkvitenskapen og litteraturvitenskapen. I den språkvitenskapelige delen viste jeg hvordan sosiolingvistikken har forskjellige retninger. Dette viste seg blant annet i motsetningen mellom kvantitativ og kvalitativ metode og mellom interesse for språket hos kollektivet og det enkelte individ. I litteraturdelen så vi på strukturalismen og poststrukturalismen, og viste til sentrale forskjeller mellom retningene.