VENSTREBEVEGELSEN

I LISTER OG MANDALS AMT

- FRA BONDEVENNBEVEGELSE TIL POLITISK PARTI

INNLEDNING  

Jeg vil i denne oppgaven ta for meg utviklingen av Venstrebevegelsen i
Lister og Mandals amt (fra 1918 Vest-Agder fylke) fra 1865 til 1921. Byene Kristiansand og Flekkefjord er ikke tatt med, fordi de i politisk sammenheng står utenfor amtet.[1]

            I løpet av dette tidsrommet får vi våre første politiske partier. I Lister og Man-dals amt blir Venstre til i forlengelsen av amtsbondevennforeningen. Venstre gjennomgår flere splittelser, men kommer styrket ut av disse. Etter hvert får vårt amt ry på seg for å være en bastion for Venstre. I den forbindelse vil jeg komme inn på enkelte motkulturelementer, som avholdssaken og lekmannsbevegelsen, som kan være med på å forklare partiets sterke posisjon i Lister og Mandal

            Først tar jeg for meg bondevennbevegelsen, som hadde en sterk stilling i Lister og Mandals amt i perioden 1865-73, og som i vår sammenheng kan sees på som en forløper for partiet Venstre. Jeg vil gi en historisk oversikt over bondevennenes virksomhet og posisjon i amtet og dessuten se på Søren Jaabæks rolle i formingen av bevegelsen.

            I neste del konsentrerer jeg meg om utviklingen av partiet Venstre i Lister og Mandals amt fra stiftelsen i 1883 og frem til og med stortingsvalget i 1921, sett i lys av rikspartiets utvikling i samme periode. Under dette punktet ser jeg på splittelsene innen Venstre og hvordan "rene" Venstre konsoliderte seg etter disse, lokalt og nasjonalt.

            I oppgavens siste del ser jeg på Venstres velgeroppslutning i amtet fra 1885 og frem mot valget i 1921 Jeg vil gripe tak i hvorfor Venstre stod så mye sterkere i dette amtet enn i det meste av landet for øvrig. Jeg vil i denne sammenheng som nevnt komme inn på lokale faktorer som var av betydning for den høye oppslutningen om partiet, som holdning til avholdssaken og lekmannsbevegelsens sterke stilling.

            Avslutningsvis vil jeg nøste sammen de tråder jeg har trukket, og komme med en konkluderende oppsummering

I Bondevennbevegelsen

Bondevennbevegelsen så dagens lys i 1865, da "Foreningen Bondevennerne" i Mandal ble dannet. Medlemmene i foreningen var for det meste bønder fra Halse og Harkmark, hvor Søren Jaabæk var bosatt. Etter dette gikk det to år før nye lokallag kom til i amtet, først i Holum, deretter i Øvrebø og Hægeland, Søndre Audnedal og Lyngdal, alle i 1867.[2] De neste årene kom 7 lag til før det nærmest "eksploderte" i 1870, med 14 nye foreninger. Etter 1870 kom bare en ny forening, i 1873 (jf tabell 1). Etter 1873 ble det stort sett stille, og det var først og fremst amtsforeningen som fortsatte aktiviteten utover "glansperioden", med vedvarende virksomhet frem til navneendringen i 1883.[3]

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

TABELL 1

ANTALL FORENINGSDANNELSER FOR BONDEVENNENE I LISTER OG MANDALS AMT FORDELT PÅ ÅRSTALL

ÅR          ANTALL

                FORENINGER     

1865           1
1866           0          
1867           4
1868           4
1869           3
1870        14
1871           0
1872           0
1873           1  

Tallene er hentet fra Dagfinn Slettan: Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals Amt, Oslo-Bergen-Tromsø 1974: tabell  1 s 21
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

På riksplan hadde bevegelsen på sitt meste mellom 25 000 og 30 000 medlemmer fordelt på over 300 lokallag. 60% av alle herredene og alle amt unntatt Finnmark hadde bondevennforeninger.[4] Lister og Mandals amt hadde fleste medlemmer, dernest fulgte Kristians amt (Oppland). Lavest var utbredelsen i Akershus og Hedmark

            Søren Jaabæk var en erfaren politiker da han i 1865 gjennom sin avis Folketidende oppfordret leserne til å organisere bondevennforeninger over hele landet. Han hadde da sittet på Stortinget i 20 år, siden 1845. Gradvis hadde han utviklet seg til en ledende bondepolitiker. I en tidlig fase kom han i  skyggen av Ole Gabriel Ueland, etter hvert ble han selve lederen.[5] Når han nå fant tiden inne for en fastere organisering av landets bønder, skyldtes det flere forhold. Hovedgrunnen var at 1860-årene var en krisetid for bøndene og jordbruksnæringen. Bygdene var midt inne i en transformasjonsfase, i ettertid kalt "det store hamskiftet". Bevegelsen ble til i en urolig tid, og var på mange måter en protest rettet mot offentlige myndigheter. Det kan også sies å være et forsøk på å "finne seg selv" og sin rolle i en ny virkelighet. Dessuten ønsket Jaabæk å utfordre den herskende embetsklassens politiske maktposisjon, og håpte at hans forening skulle være brekkstangen som kunne endre samfunnets styringsmekanisme i mer demokratisk retning.

            Det er på denne bakgrunn vi må se bevegelsens innsats for utvidet stemmerett. Dette tiltaket skulle forandre samfunnet i mer demokratisk retning, slik at en større andel av befolkningen aktivt kunne være med på å bestemme hvem som skulle representere dem både lokalt og nasjonalt. Denne saken stod spesielt sterkt hos bondevennene i Lister og Mandals amt, og dette skyldtes nok i stor grad den egalitære samfunnsstrukturen i amtet, med mange selveiende bønder og få husmenn i forhold til store deler av landet for øvrig. Som vi senere skal se, "arvet" Venstre i amtet denne saken.

Bevegelsen var en grasrotbevegelse, hvor de fleste foreningene ble etablert etter initiativ fra lokale foregangsmenn. Jaabæk ble den ledende skikkelsen, men hans makt var ikke så stor som ettertiden ofte har fremstilt den. Mange lokallag førte sin egen politikk, og det var langt fra alltid Jaabæk fikk sine forslag vedtatt. Et godt eksempel på dette er programformuleringene til de ulike foreningene. Jaabæks forslag hadde i seg et klart preg av ideen om samling av alle arbeidende grupper, herunder også arbeidere, mens mange av foreningene først og fremst var opptatt av bondenæringens interesser. Det var vedtektene til den sterke foreningen i Lyngdal  som ble normgivende, fremfor Jaabæks eget forslag. Foreningen i Lyngdal understreket at bevegelsens hovedformål var å "bevare og forøge Gaardbrugernes Selvstendighed".[6] Dette var tanker som fant grobunn hos mange aktive bondevenner i Lister og Mandals amt.

            Fremstillingen av bondevennene som en særinteressegruppe som bare ønsket å fremme egne snevre næringsinteresser, er langt fra den hele og fulle sannhet. Det fantes flere ledere innen bevegelsen som så fremover, og som ønsket at resultatet på sikt skulle bli dannelsen av et varig folkeparti, som i fremtiden kunne overta styringen av staten på bekostning av "embedspartiet". Det er på denne bakgrunn vi må se bondevennenes aktive nominasjonsinnsats rundt om i landet, først og fremst ved valgene i 1868 og 1870, da bevegelsen var på sitt største. Det ble satset stort på å få bondevenner valgt inn på Stortinget fra de ulike kretsene. I Lister og Mandals amt ble det ved valget i 1868  valgt tre bondevenner og den fjerde representanten stemte også for det meste i tråd med Jaabæks linje, selv om han ikke var registrert bondevenn.[7] Ved neste valg, i 1870, ble de tre bondevennene gjenvalgt, men de fikk nå i tillegg med seg enda en bondevenn, slik at bevegelsen nå hadde alle representantene fra Lister og Mandal.[8]

Det som etter hvert svekket bevegelsen var for det første Jaabæks strid med flere av kirkens menn. Han ble flere ganger nektet å stå som barnefadder, noe som virket stigmatiserende i manges øyne. Men enda mer alvorlig var striden og rettssakene mot Julius Riddervold, som Jaabæk til slutt tapte.[9] Dette skremte mange av de bondevennene som hadde tilhold i den kristen lekmannsbevegelsen, og medførte en svekket posisjon både for Jaabæk selv og for bondevennbevegelsen i sin helhet.[10]

            En annet sak som svekket bevegelsen, var da Jaabæk sendte ut "Sak nr 33" til behandling i organisasjonen i 1871. Den gikk i korthet ut på mistillit til ministeriet Stang.[11] To av stortingsrepresentantene fra hans eget amt, Bergsager og Foss, stemte mot dette, og en rekke lokale bondevenner ble skremt av Jaabæks "regjeringsstorm". Det hele nådde et klimaks ved stortingsnominasjonen i 1873, da Jaabæk og hans meningsfeller satte store krefter inn på å hindre at de to representantene ble gjenvalgt. Dette lyktes etter hard kamp­, men resultatet var at bevegelsen ble splittet. Jaabæk og hans radikale støttespillere overtok kontrollen over amtsforeningen, men store deler av grasrota forsvant, og bevegelsen maktet aldri å reise seg igjen. Amtsforeningen ble videreført under ledelse av Jaabæk og hans mer radikale støttespillere, som f eks Johannes Jensen Loge og de senere stortingsrepresentantene Julius Olsen og Abraham Berge, men maktet ikke lenger å favne om brede lag av befolkningen.

Alt i alt kan vi likevel, på tross av sterk splid tidlig på 1870-tallet, si at bondevennbevegelsen var med på å berede grunnen for partiet Venstre i Lister og Mandals amt, som vi nå skal se nærmere på.

II Venstres organisasjonsutvikling

Fra Amtsbondevennforening til Amts Venstreforening

4. oktober 1883 vedtok styret i Lister og Mandal amts bondevennforening å endre navn til Lister og Mandal amts venstreforening Dette blir regnet som Vest-Agder Venstres grunnleggelsesdag. Syret i den "gamle" foreningen ble gjenvalgt i den "nye", med Tarald Fuskeland fra Holum som formann.[12] Hvorvidt det er tale om kontinuitet mellom bondevennbevegelsen og Venstre, er likevel et mer innfløkt spørsmål enn som så. Det er viktig å han in mente at aktiviteten i de lokale foreningene stort sett lå nede fra midten av 1870-tallet, og det var først og fremst amtsvenstreforeningen som fortsatte sin virksomhet utover dette, som nevnt ledet av den radikale fløyen rundt Jaabæk.

            Skal vi forsøke å påvise kontinuitet mellom de to organisasjonene, Bondevennene og Venstre, er det andre trekk enn de rent organisatoriske som bedre viser sammenhengen. Et trekk man kan se på, er om de samme personene går igjen i foreningene. Her er det interessant å se på oversikten over hvem som er oppført som formenn i de forskjellige bondevennforeningene på stiftelsestidspunktet.[13] Foruten Søren Jaabæk selv, som var formann i Mandal, finner vi igjen Even Rejerson, mangeårig stortingsrepresentant både som bondevenn og for Venstre, som formann i Holum, Jaabæks stesønn Erik Jaabæk i Lyngdal, som var medlem av amtsstyret i "overgangsåret" 1883 og senere styremedlem da Lyngdal Venstrelag ble stiftet  i 1893, og Thore Foss i Bjelland som også ble stortingsmann for å nevne noen.[14] Dessuten kan vi merke oss at den da 22 år gamle Abraham Berge i 1873 ble sekretær i amtsbondevennforeningen. Han ble senere stortingsrepresentant for Venstre fra amtet, før han forlot partiet til fordel for Frisinnede Venstre, noe vi etter hvert skal komme tilbake til.[15] Som vi ser, er det en rekke eksempler på at personer som var aktive i bondevennbevegelsen går med over i Venstre, og listen kunne vært gjort lengre.

            Når det gjelder saker på den politiske dagsorden, ser vi også at enkelte av bondevennenes saker går igjen i Venstre. Et godt eksempel på dette er stemmerettssaken, som ble en sentral sak for Lister og Mandals Amtsvenstreforening. Utvidelse av stemmeretten hadde hele tiden vært en sentral sak for Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen, og kampen for denne videreføres i Venstre. I 1890 understreket bl a amtsvenstremøtet at saken om allmenn stemmerett burde føres opp som første sak på Venstres program, ellers fryktet de splittelse av partiet.[16] Det gikk faktisk så langt at amtsforeningen truet med å bryte med rikspartiet dersom saken ikke fikk den fokuseringen de ønsket.[17]

Alt i alt er det grunn til å hevde at det, for Lister og Mandals vedkommende, var stor grad av kontinuitet mellom de to bevegelsene. Dette kan vi hevde på bakgrunn av amtsforeningens direkte overgang fra den ene organisasjonen til den andre og i kontinuiteten i  persongalleriet og når det gjelder saker på den politiske dagsorden.

Splittelsen i 1888

Venstre var en skjør partidannelse. For mange hadde det vært viktig å holde partiet samlet til systemendringen var gjennomført og det gamle styret kastet. Men da dette målet var nådd, og Johan Sverdrup satt i statsministerstolen, begynte den brede alliansen å slå sprekker. Dette viste seg tydelig gjennom de sterke motsetningene mellom den radikale delen av partiet og den moderatkonservative delen, representert gjennom f eks Ole A Qvam, Johannes Steen og Viggo Ullmann på den første fløyen og Lars Oftedal, Jakob Sverdrup og Ole Vollan på den andre. Saken om diktergasje til Alexander Kielland har i ettertid for mange blitt stående som den saken som splittet Venstre, og selv om det selvsagt ikke var så enkelt, var det denne saken som til slutt utløste bruddet.

            I Lister og Mandals amt ble også stortingsgruppen delt i to. Søren Jaabæk, Even Rejerson og Johan Holmesland gikk med i Moderate Venstre, mens Julius Olsen ble igjen i "rene" Venstre.[18] Ved valget i 1888 vant Moderate Venstre alle fire plassene i amtet, men to av de nyvalgte gikk i følge amtsforeningens formann Abraham Berge raskt over til "rene" Venstre, og "var snart rødere end nogen".[19] Ved neste valg, i 1891, gjenerobret Venstre amtet og Moderate Venstre forsvant ut av politikken etter kort tid. De Moderate oppnådde aldri mer enn å bli et "lokalt" parti, som hentet sin støtte på Sør-Vestlandet, noe jeg kommer tilbake til under den delen av oppgaven som tar for seg velgeroppslutningen.

"Rene" Venstre

Partiorganisasjonen hadde etter hvert blitt dominert av radikale ledere, og radikaliseringsprosessen nådde et foreløpig høydepunkt i 1887, da alle tillitsverv ble holdt av representanter for denne fløyen. I 1889 ble så Johannes Steen valgt til formann. Etter valget i 1888 hadde "de rene" kun 38 representanter, men i løpet av perioden 1888-91 gikk tallet opp til 53, grunnet overganger. Dette gjaldt som nevnt ovenfor blant annet to av representantene for Moderate Venstre i Lister og Mandals amt i 1888. Ved det neste valget, i 1891, fikk "rene" Venstre rent flertall på Stortinget, og Johannes Steen ble statsminister. Venstre var igjen gjenreist etter avskallingen. Partiet holdt seg samlet frem til etableringen av Samlingspartiet i 1903 , noe jeg tar for meg i neste punkt.

Lokalt gjennomgikk Venstre en ny gjenoppbyggingsfase, og kom styrket ut av uroperioden. I 1893/94 fikk man en bølge av nye lokallag, både nystiftede lag, som f eks i Lyngdal, hvor Venstrelaget ble dannet i september 1893, og "gjenoppliving" av gamle lag, som f eks i Nes, hvor foreningen ble reaktivisert i 1894.[20]

            Etter valgseieren i 1891 beholdt partiet sitt solide grep om velgerne i amtet, og Lister og Mandal ble en av Venstres bastioner, hvor partiet dominerte totalt i de neste periodene, med en oppslutning ved valg som hele tiden fra 1894 til 1903 lå over 50%, og alle stortingsrepresentantene som ble valgt var fra partiet.

"Konsoliderte" Venstre

Rundt 1903 oppstod det en helt ny situasjon i norsk politikk. På grunn av unionssakens altoverskyggende betydning i denne perioden, fikk vi det som en tid kunne se ut som fremveksten av et nytt og bredt sammensatt parti, Samlingspartiet.  Samlingspartiet var en "sammenslutning" av Høyre og den mer liberale delen av Venstre. Grunnlaget for partigrupperingen var stor grad av enighet i unionspolitikken.[21] Statsminister Christian Michelsen håpet det skulle bli en varig partidannelse, som kunne stå som front mot den voksende arbeiderbevegelsen og sosialismen.[22] Ved valget i 1906 forsatte samarbeidet i stor utstrekning. Men utover i perioden ble det mer uklart hvilket parti de ulike representantene egentlig tilhørte. Venstre var i en periode delt i tre fløyer, de "regjeringstro" med blant annet Jørgen Løvland og Abraham Berge i sine rekker, sentrum med Carl Berner og etter hvert ikke minst Gunnar Knudsen i front, og de "opposisjonelle" med Johan Castberg, Wollert Konow (H) og den unge Johan Ludwig Mowinckel som de førende skikkelser.

            Sentrumsgrupperingen håpet i det lengste å holde partiet samlet, men frykten for at den etter hvert stadig større opposisjonen skulle bryte med partiet, tvang frem en avgjørelse. Saken om konsesjonslovene, som i korthet gikk ut på hvor lett adgang internasjonal kapital skulle ha til norske naturressurser, var den som til slutt banet vei for bruddet med samlingstanken og de regjeringstro. Skillet mellom de to ytterpunktene innen Stortingets Venstreforening var for stort til at den kunne fungere som et effektivt organ for realisering av Venstres program.

            Få dager etter at Stortinget var trådt sammen i januar 1908 samlet derfor en femtimannsgruppe seg for å drøfte Venstres rolle.[23] Det ble nedsatt en komite som skulle forberede oppløsningen av Venstres stortingsgruppe. Her var både Thore Foss og Aasulv Bryggesaa med. Etter dette kom det en uttalelse fra flertallet av Venstres stortingsrepresentanter som anbefalte oppløsning av gruppen. Dette fordi den etter deres mening ikke lenger fungerte som et effektivt organ for gjennomføring av Venstres program. I tillegg til Bryggesaa og Foss skrev også en tredje representant fra amtet, Th Stousland, under på denne erklæringen, mens Abraham Berge var mot.

            Stortingsgruppen ble så oppløst og Venstre gjenoppstod som et eget parti igjen, med klare grenser mot Høyre og samlingstanken. Venstre på riksplan kom styrket ut av gjenreisingen, selv om partiet i 1909 gikk på et valgnederlag. Ved neste valg, i 1912, var de igjen de største partiet, og kunne danne en ny regjering under ledelse av Gunnar Knudsen, som ble sittende helt til 1920. Dette har i ettertid blitt kalt for Venstres siste storhetsperiode

I Lister og Mandals amt klarte partiet også å konsolidere sin stilling og opprettholde sin velgeroppslutning, med et visst unntak for Lister krets, som vi kommer tilbake til senere. Dette skyldes nok bl a den sterke posisjonen som stortingsmennene Aasulv Bryggesaa og Thore Foss hadde i amtet. De var som nevnt sentrale i gjenoppbyggingsprosessen innen Venstre, og begge ble styremedlemmer i det konsoliderte partiet. De fikk også ledende posisjoner på Storting og i regjering.[24]

I denne perioden ser vi nok en gang at stemmerettssaken er sentral hos Venstrepolitikere i Lister og Mandals amt. Nå gjelder det stemmerett for kvinner, og Aasulv Bryggesaa var en pådriver for saken. Han hadde allerede i 1907 foreslått alminnelig stemmerett for kvinner, men da hadde forslaget falt. I 1910 var han formann i konstitusjonskomiteen da kvinner fikk alminnelig stemmerett ved kommunale valg, men han hadde selv gått inn for full stemmerett også ved stortingsvalg, noe som ble vedtatt tre år senere av et enstemmig Storting. Vi ser altså at stemmerettssaken var en gjennomgående tråd fra bondevennbevegelsens dager og videre inn i Venstre helt til saken ble brakt til endes med lovfestet allmenn stemmerett for begge kjønn i 1913.

Frisinnede Venstre

Flertallet av de som ikke ønsket å gå inn i det konsoliderte Venstre igjen, dannet sitt eget parti, Frisinnede Venstre, et høyre-liberalt parti, som utviklet et nært samarbeid med Høyre, og som på sikt for en stor del gikk opp i dette.

            Sentralt støttet Frisinnede Venstre seg på en rekke kjente personligheter innen norsk politikk og samfunnsliv, som Christian Michelsen, Ernst Sars, Wollert Konow (SB) og, fra vårt område, Abraham Berge. Partiet ble av mange oppfattet som et eliteparti, bestående av "mange hovdingar og få indianarar".[25] Det var et gammelliberalistisk parti, med tro på sterkt lederskap.[26]

Lokalt i Lister og Mandals amt fikk partiet mindre betydning, til tross for Abraham Berges rolle. Det var kun Berge selv, ved valget i 1909, som klarte å erobre et mandat i distriktet, men tre år senere fant han liten hensikt i å forsøke på gjenvalg, og mandatet gikk over til Høyre og Karl Sanne, som vi kommer tilbake til senere.[27] Det er altså grunnlag for å konkludere med at Frisinnede spilte en mindre betydelig rolle i vårt amt.

III Velgeroppslutning i Lister og Mandals amt/Vest-Agder fylke

1882-1903

De fire som hadde blitt valgt til Stortinget fra Lister og Mandals amt i 1879 Søren Jaabæk, Even Rejerson, Julius Olsen (Vanse) og Jaabæks bror, Johan Holmesland (Søgne) ble gjenvalgt i 1882 og 1885, og gikk samlet inn i Venstre. Men før valget i 1888 var situasjonen som tidligere nevnt en annen, siden Venstre var splittet i to grupperinger; "rene" Venstre og Moderate Venstre.

            Det ble Moderate Venstre, anført av Søren Jaabæk, som seiret i 1888, og Venstre ble uten representasjon fra amtet. Kort etter valget sluttet to av de nyvalgt representantene seg likevel til den rene Venstrelinjen, og ved valget i 1891 kunne igjen Venstre sende sine menn til Stortinget, deriblant Julius Olsen, som ble vraket i 1888, og Abraham Berge.[28] Dermed var også tidenes lengste stortingskarriere over, da Søren Jaabæk etter 46 år ikke ble gjenvalgt. Ved de neste valgene frem til 1906, sikret Venstre seg alle representantene fra Lister og Mandal, og kom aldri under 50 prosents velgeroppslutning (jf diagram 1).

1906-21

I 1905 hadde Stortinget vedtatt å innføre en ny valgordning, med direkte valg i enmannskretser. Dersom ingen av kandidatene oppnådde 50% i første valgomgang, ble det holdt omvalg. Den som da fikk fleste stemmer ble valgt, uavhengig av om han hadde flertall eller ikke. Ordningen gjaldt fra og med valget i 1906 frem til og med valget i 1918.

            Lister og Mandals amt ble delt inn i fire kretser. Av de fire kretsene Oddernes, Mandalen, Lyngdal og Lister, vant Venstre alle 5 valgene under denne valgordningen i de tre førstnevnte, mens de fikk større problemer i Lister krets, hvor de kun vant to ganger.[29]

I 1906 vant Abraham Berge Lister krets, men da han i 1909 gjentok denne bedriften, var det som representant for Frisinnede Venstre og etter dette fikk Venstre problemer.[30] Det var flere grunner til at Lister fremsto som en "problemkrets" for Venstre. En var at ladestedet Farsund, hvor Høyre tradisjonelt stod sterkt, inngikk i kretsen. En annen var at Høyre stilte med en kjent og respektert kandidat i Karl Sanne, mangeårig ordfører på Vanse og sentralstyremedlem i Høyre, samtidig som Venstre  var preget av personstridigheter og motsetningsforhold mellom Vanse og Farsund.[31],[32]. Høyre og Sanne vant kretsen i 1912, mens Venstre vant valget i 1915, og Ole Walaas Selvaag (Vanse) ble representant. Men ved neste valg vant Karl Sanne plassen tilbake igjen.

            Samlingspartiet stilte ikke egne kandidater i landkretsen, men støttet moderate kandidater, som Abraham Berge i Lister krets, og Thore Foss i Mandalen krets, her for å unngå den radikale Georg Stang, sterk motstander av Karlstadforliket. Alt i alt må vi si at Samlingspartiet spilte en tilnærmet ubetydelig rolle i Lister og Man-dals amt.

            Som i tilfellet Sanne i Lister krets kunne respekterte personer være av stor betydning for partiene når det gjaldt å sikre oppslutning ved valg. Et godt eksempel på dette for Venstres vedkommende finner vi i Lyngdal krets, hvor Aasulv Bryggesaa og senere Gunnulf Eiesland stod sterkt, og der ingen kunne gjøre dem rangen stridig, og i Mandalen krets hvor Thore Foss, tross stadige lanseringer av motkandidater, hadde en solid posisjon blant velgerne på grastrotplan.[33],[34]

Før valget i 1921 var valgordningen på ny forandret. Det var nå innført forholdstallsvalg i flermannskretser, slik vi fortsatt har.[35] Venstre går nå kraftig tilbake i amtet og kommer ned i en oppslutning på under 40% for første gang siden 1888. Denne tilbakegangen skyldtes i stor grad overgang til det nye Bondepartiet som stilte liste for første gang, med den tidligere Venstretingmannen Gabriel Moseid i spissen.[36] Venstre, som tross tilbakegangen fortsatt var det klart største partiet i amtet, fikk 2 representanter, Gunnulf Eiesland (Fjotland) og Nils Belland  (Oddernes), Moseid ble valgt for Bondepartiet og Karl Sanne fra Høyre beholdt sitt mandat.[37]

Venstrebastionen

For de to periodene som helhet er det særdeles interessant å se nærmere på det faktum at Venstres oppslutning i Lister og Mandals amt hele tiden lå godt over partiets oppslutning på landsplan (jf diagram 1). Dette førte til at amtet ble regnet for å være en av Venstres bastioner.[38]

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

DIAGRAM 1

Diagrammet er lagd på bakgrunn av tallmateriale hentet fra F Sejersted (red) "Oppslutning om partier (grupperinger) ved valg til Stortinget" i  Statistikker. Tabeller , Høyres historie b 4, Oslo 1984: s 79 (hele landet) og 97 (Vest-Agder)

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

            Det er som vi ser ut av diagram 1 riktig å regne Lister og Mandals amt som en av partiets bastioner, ikke minst fra 1909 til 1918.. Dette er det flere årsaker til, og det er i denne sammenheng interessant å se på betydningen av det som Stein Rokkan har kalt kulturelle konflikter i velgermønsteret.[39] I Lister og Mandals amt er spesielt to slike "motkulturer" verdt en nærmere presentasjon. 

            Ett element er avholdssakens betydning. Ved forbudsavstemningen i 1919 var Vest-Agder det fylket som hadde den tredje høyeste oppslutningen om forbudslinjen, bak Møre og Romsdal og Rogaland, med hele 85%.[40] Venstre ble oppfattet som forbudspartiet, og i Vest-Agder var dette med på å sikre  at partiet holdt sin stilling bedre enn på riksplan.[41]

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
TABELL 2

ORGANISERTE AVHOLDSFOLK 1905 OG 1919

                                                 1905                       1919
Lister og Mandal                   14,2%                    15,1%

Hele landet                              7,8%                      9,7%

Tallene er hentet fra Leiv Mjeldheim Frå rørsle til parti, Bergen-Oslo-Tromsø 1978: s 214

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

            Dersom vi ser på medlemstall i avholdsorganisasjonene, finner vi  det samme mønsteret. Lister og Mandals amt var et av amtene med størst oppslutning om disse organisasjonene. I 1905 var 14,2% av befolkningen i amtet registrert som organiserte avholdsfolk, mot 7,8% på riksplan. Kun Romsdals amt lå foran vårt amt når det gjaldt oppslutning om avholdsbevegelsen i 1905.[42] I 1919 ligger andelen, som vi ser av tabell 2, på 15,1% i Vest-Agder fylke, mens den for landet totalt ligger på 9,7%. I tillegg hadde avholdssaken en stor "skjult" støttegruppe i bedehusmiljøet som vi kommer inn på senere. Mange av de som tilhørte dette miljøet var ikke direkte tilknyttet avholdsorganisasjonene, fordi de mente at deres holdning til saken gav seg selv ut fra religiøs overbevisning. Avholdssaken stod sterkt, og hadde dessuten lange tradisjoner i amtet. Allerede i 1837 hadde sokneprest Gabriel Kielland stiftet et avholdslag i Kvås øverst i Lyngdal kommune, en av landets første foreninger mot misbruk av alkohol.[43]

            Lekmannsbevegelsens sterke stilling i amtet virket også inn på oppslutningen om partiet. Kristendommen og lekmannsbevegelsen hadde en dypt festet tradisjon i amtet, og for mange av dem som tilhørte denne grupperingen, var Venstre det naturlige valget, ikke minst sett i sammenheng med avholdspolitikken. Avholdssak og bedehus var på mange måter to sider av samme sak, og Venstres politikk passet som hånd i hanske for disse.

            Med sin store oppslutning i befolkningen var lekmannsbevegelsen en virkelig maktfaktor, noe vi tidligere har vært inne på i forbindelse med Bondevennbevegelsen. Den opplevde å få sin stilling svekket blant annet på grunn av Jaabæks strid med de kristne organisasjoner på begynnelsen av 1870-tallet. Det er derfor hevet over tvil at det for Venstre var en stor fordel at de i stor grad hadde lekmannsbevegelsen på sin side, og at dette medvirket til at Venstre lenge oppholdt en svært sterk posisjon i Lister og Mandal/Vest-Agder.

Det er også på denne bakgrunn vi må se den store oppslutning som Moderate Venstre hadde i Lister og Mandals amt (og i hele det Sør-Vestlandske kystområdet, jf tabell 3). Partiets vektlegging av tradisjonelle venstresaker som måtehold og et samfunnsideal som liknet det gamle norske bondesamfunnet tuftet på kristen grunn, i motsetning til det de oppfattet som "rene" Venstres radikale og ansvarsløse politikk falt i god jord på det pietistiske Sørland.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
TABELL 3

OPPSLUTNING OM MODERATE VENSTRE PÅ SØR-VESTLANDET OG PÅ RIKSPLAN 1888

Hele landet                                                          17,36%
Lister og Mandals amt                                       25,39%  
Rogaland                                                             58,95%
Hordaland                                                            41,96%
Sogn og Fjordane                                               39,24%  

Tallene i tabellen er hentet fra F Sejersted (red) "Oppslutning om partier (grupperinger) ved valg til Stortinget" i Statistikker. Tabeller, Høyres historie b 4 Oslo 1984: s 79 (hele landet),  86 (Hordaland (uten Bergen), 92-93 (Rogaland og Sogn og Fjordane) og 97 (Vest-Agder)

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Når Moderate aldri klarte å etablere seg som et tredje parti, er det flere grunner til dette. En er valgordningen, som begunstiget de største partiene, mens en annen er at partiet aldri maktet å bygge opp noen fast grunnorganisasjon som kunne hevde partiets interesser i mellomvalgsperiodene. En tredje grunn er at "rene" Venstre etter hvert virket mindre avskrekkende enn man først hadde syntes, og flere gikk tilbake til Venstre, slik vi har sett eksempel på i vårt eget amt.[44]  

Konklusjon

Vi har i denne oppgaven tatt for oss utviklingen av det jeg kaller Venstre-bevegelsen i Lister og Mandals amt/Vest-Agder fylke, fra bondevennbevegelse til politisk parti.

            Vi har sett nærmere på bondevennbevegelsen og dens rolle i Lister og Mandals amt. Bevegelsen klarte på kort tid å samle stor oppslutning i befolkningen. Ved aktiv nominasjonsinnsats klarte den å få valgt sine representanter inn på Stortinget. I 1868 fikk bevegelsen tre av stortingsrepresentantene fra Lister og Mandal, og i 1870 alle fire. Men like raskt som bevegelsen hadde vokst frem, brøt den sammen. Jaabæks radikalisme med angrep både på kirken og regjeringen skremmer mange av støttespillerne, og bevegelsen reduseres til en mindre og mer radikal forening, ledet av Jaabæks nærmeste fortrolige. Tross sammenbruddet er bevegelsen likevel viktig som forløper for partiet Venstre i Lister og Mandals Amt.

            Partiet Venstre ble i Lister og Mandal nemlig til i forlengelsen av amtsbondevennforeningen. Bondevennbevegelsens årsmøte i 1883 vedtok ganske enkelt å endre navnet til Venstreforening, og overgangen var et faktum. Kontinuiteten mellom de to organisasjonene viser seg også i persongalleriet og i politiske saker. Venstre var en skjør partidannelse, og vi har sett hvordan partiet to ganger splittes, i 1888 og i 1908. Likevel klarer det begge ganger å komme seg styrket ut av situasjonen, både lokalt og nasjonalt. Samtidig makter ikke de to partiene som ble stiftet utenfor Venstre, Moderate Venstre og Frisinnede Venstre å etablere seg lokalt, til tross for at de begge vinner mandater i det første valget etter stiftelsene. Dette kan blant annet forklares med at Venstre hadde respekterte og populære politikere i amtet, som f eks Thore Foss og Aasulv Bryggesaa. Samtidig er det viktig å understreke at  partiets politikk, med vektlegging av moralske verdier, som kristendom og avholdssak passet som hånd i hanske for innbyggerne i amtet, hvor nettopp disse to elementene stod sterkt.

            Avslutningsvis så vi på Venstres velgeroppslutning i Lister og Mandals amt. Amtet utvikler seg etter hvert til en bastion for Venstre, spesielt fra 1909 frem til 1921. Her er det viktig å understreke nettopp det forhold  at Venstres politikk passet sammen med utbredte holdninger i befolkningen, slik jeg nevnte i forrige avsnitt. Dette viser seg også ved folkeavstemningen om alkoholforbud i 1919, hvor hele 85% av stemmene i amtet avgis til fordel for forbudslinjen. Den betydning disse motkulturelementene har er i stor grad med på å forklare hvorfor partiets oppslutning i  amtet i hele perioden ligger godt over oppslutningen på riksplan. Det er først ved etableringen av Bondepartiet i 1921 at Venstre igjen kommer ned i en oppslutning på under 40% i Lister og Mandals amt.  

LITTERATURLISTE

PENSUM

Mjeldheim, Leiv: Folkerørsla som vart parti, Bergen-Oslo-Stavanger-Tromsø
              1984: s 11-343, 378-87 og 536-41
Mjeldheim, Leiv: Frå rørsle til parti, Bergen-Oslo-Tromsø 1979: s 173-219 og 229-
              34
Nerbøvik, Jostein og Grepstad, Ottar (red): Venstres hundre år, Oslo 1984: s 27-
              44, 125-42 og 159-72
Rudjord, Kåre: Listaboka IV, Farsund 1987: s 219-72 og 381-83
Raaum, Johan: De frivillige organisasjoners framvekst og utvikling i Norge.
              NOU 1988:17: s 239-98
Slettan, Bjørn og Rudjord, Kåre: Vest-Agder Venstre 100 år, Mandal 1983: s 7-43
Slettan, Dagfinn: Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals
              amt, Oslo-Bergen-Tromsø 1974: s 11-189
Slettan, Dagfinn og Try, Hans (red): Bondevenene. Jaabækrørsla 1865-1875,
              Oslo 1979: s 7-195
Try, Hans: Assosiasjonsånd og foreningsvekst i Norge. Forskningsoversyn og per-
               spektiv, Øvre Ervik 1985: s 9-78
Try, Hans: To kulturer - en stat Cappelens Norgeshistorie bd 11: s 359-527
Worm-Müller, Jacob S, Bergsgård, Arne og Nissen, Bernt A: Venstre i Norge,
               Oslo 1933: s 225-80

LITTERATUR SOM ER HENVIST TIL I FOTNOTENE

Dahl, Ottar: Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, 4 utg Oslo 1990: s
            308
Eikeland, Sigurd: Lyngdal fra istid til nåtid, Flekkefjord 1981: s 483
Fure, Eli: Eidsvoll 1814, Oslo 1989: uten sidetall (bildesider etter side 212)
Furre, Berge: Norsk historie 1905-1940 2 utg, Oslo 1991: s 51
Furre, Berge: Vårt hundreår, Oslo 1993: s 120
Nilson, Sten Sparre: Politisk avstand ved norske folkeavstemninger, Oslo 1972:
            s 90-91
Salen, Odd og Fahlstrøm, Kristian: Lyngdals Sparebank 100 år, Lyngdal 1964,
            s 154
Sejersted, Francis (red) "Oppslutning om partier (grupperinger) ved valg til
            Stortinget" i  Statistikker. Tabeller , Høyres historie b 4, s 79, 86, 92-93 og 97
Seland, Bjørg: "Bygdeforeninger i Nes sogn. Trekk ved tidlig foreningsliv i ei kyst-
            bygd på Sør-Vestlandet. Ei bygd rundt en by" i Gustavsson, Holm og Try
             (red) Religiøse vekkingar og foreningsliv Kattegat-Skagerrak projektet med-
            delelser nr 11-1986, Kristiansand 1986 s 175
Slettan, Dagfinn: "Bønder i opprør? Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen" i
            Vår barndoms have. Årbok 1996 Vest-Agder Fylkesmuseum, Kristiansand
            1996, s 64

BAKGRUNNSLITTERATUR/OVERSIKTSLITTERATUR

Danielsen, Rolf: "Norge" i Danielsen, Hultquist og Winding: "Framveksten av de
            politiske partiet i de nordisk land på 1800-tallet" i Ødegårder. Politiske partier
            Problemer i nordisk historieforskning, Bergen 1964: s 131-49
Mjeldheim, Leiv: Politiske prosessar og institusjonar, 4 utg Oslo 1987
Nerbøvik, Jostein: Norsk historie 1870-1905, 2 utg Oslo 1990
Pryser, Tore: Norsk historie 1800-1870, Oslo 1985
Valen, Henry: Valg og politikk. Et samfunn i endring, 2 utg Oslo 1992