|
REFLEKSJONER
OMKRING DET Å VÆRE Etter
å ha lest Per Otto R. Dahls artikkel om unge lektorer i videregående
skole i Skolefokus 17/01 begynte jeg å tenke litt på hvordan det er å være
ung lektor i grunnskolen. Dette er et tema man hører og leser lite
om i den offentlig debatt. Det følgende er ikke noe debattinnlegg eller
noen vurdering av de ulike skoleslag opp mot hverandre
men kun noen refleksjoner jeg har gjort meg omkring min egen
hverdag i grunnskolen, refleksjoner jeg ubeskjedent nok ønsker å dele
med Skolefokus’ lesere. Jeg
er utdannet cand.philol. med nordisk hovedfag. I studietida var planen min
å få arbeid i den videregående skole etter endt utdannelse og jeg har
også vært innom skoleslaget, men etter å ha vært noen år på
ungdomstrinnet, har mye endret seg. For å bruke en klisjé; jeg har tapt
hjertet mitt til dette trinnet. Jeg har måttet endre på enkelte av de
forestillingene jeg hadde omkring det å undervise i grunnskolen. I
utgangspunktet trodde jeg ikke at det lå de helt store faglige
utfordringene i det å skulle undervise norsk for f.eks. 8. klassinger,
men her har jeg, for å bruke Piaget, måtte utvide skjemaene mine. Det er
tvert om svært spennende og givende å diskutere norsk litteratur med
engasjerte og vitebegjærlige 13-åringer. Den gleden man opplever når
unge mennesker viser at den teksten de nettopp har lest faktisk gjør
inntrykk på dem, får dem til å reflektere, er ubetalelig og mer enn
veier opp for de frustrerende timene man selvsagt opplever fra tid til
annen. Trolig er gleden enda større enn den ville ha vært dersom jeg
hadde undervist eldre elever på videregående. En
annen ”fordom” jeg hadde i forhold til grunnskolen, var at jeg ikke
trodde lærerne var genuint interessert i fagene de underviste i, men
igjen har jeg radikalt endret min oppfatning. Jeg føler overhodet ikke at
det er mangel på faglig stimulerende diskusjoner og erfaringsutvekslinger
blant oss norsklærere på min arbeidsplass, situasjonen hadde ikke blitt
bedre selv om jeg hadde hatt kolleger med nordisk hovedfag. At den faglige
interessen blant den menige norsklærer er mindre i grunnskolen enn i
videregående skole stiller jeg meg ut fra egen erfaring med begge
skoleslag tvilende til. Det
føles som et stort privilegium å få arbeide med unge mennesker som tar
sine første famlende steg inn i en voksen verden. Det å kunne formidle
et fag til elever som for det meste faktisk viser interesse for det de
holder på med, tillitsfull ungdom som virkelig ønsker å lære, er i
mine øyne den største belønning man kan få for en lang utdannelse. Jeg
tror denne gleden best kan oppleves i grunnskolen, hvor man så ofte
ellers kun hører om alle problemene det er med elevene. Personlig har jeg
i alle fall funnet min yrkesmessige hjemstavn på ungdomstrinnet. Jeg har
det utrolig flott på min arbeidsplass, både faglig og kollegialt og vil
på det varmeste anbefale unge nyutdannede lektorer som står klar til å
begynne en karriere i skoleverket å forsøke seg i samme skoleslag; man må
ikke arbeide i videregående skole for å føle at utdannelsen kommer til
nytte. Øyvind
Hoven Oftedal, |
Sist
oppdatert 5. april 2002
av Øyvind Hoven Oftedal